Siden sist innlegg har jeg ventet på systemdisker. Da jeg omsider fikk diskene, fant jeg til min store forargelse ut at jeg måtte ha en molex til 2x SATA strøm-splitt til systemdiskene. Dette fulgte visst ikke med chassiset. Heldigvis hadde Jan Egil en slik kabel å anse til meg. Han har forøvrig hjulpet meg svært mye med installasjon og lignende, så takk til han for det!

Systemdisker installert!

Jeg var så uheldig å nappe med meg uplink-kabelen fra patchepanelet da jeg skulle flytte noe inne i det gamle racket, så hele nettet på kontoret gikk ned for telling. Da fant jeg ut at det var like godt å utføre flyttingen av alt nettverksutstyr over til nytt rack med en gang. Dessverre forsinket dette meg en del, så det tok en stund før vi kom i gang.

Patchepanel, switch og brannmur har kommet over i nytt rack. Dessverre litt mye kabelrot, inntil videre.

Valget av operativsystem stod mellom Solaris og FreeBSD. Etter å ha blitt gjort oppmerksom til at lisensen til Solaris ble forandret etter at Oracle kjøpte opp Sun Microsystems, som opprinnelig lagde Solaris, tok jeg en liten titt på lisensen, og ganske riktig: Solaris var nå kun gratis for testing, utvikling og non-profit applikasjoner. Da ble plutselig valget ganske enkelt for meg som skal bruke systemet utelukkende i jobbsammenheng.

Men før vi i det hele tatt kunne tenke på å begynne med operativsystem, måtte vi forsikre oss om at harddiskene (Samsung F4EG) hadde nyeste firmware. Etter hva jeg har forstått, var det nemlig en defekt i den gamle firmwaren som gjorde at data plutselig bare forsvant, og det er jo ikke noe hyggelig. Noe som minner meg på harddiskprodusentene. De er jo helt ufattelig primitive! For å få oppgradert firmwaren, må man kjøre oppgraderingen fra MS-DOS eller FreeDos, som vi brukte!? Hva i alle dager skal det være godt for? Det er bare unødvendig knot, spesielt siden jeg ikke har diskettstasjon på maskinen. Så Jan Egil lastet ned et FreeDos-image, og fikk modifisert dette slik at firmwareoppgraderingen var i samme ISO-fil. Da var det bare å mate den til maskinen via IPMI over samba. IPMI er et slags management system, i praksis som om du skulle hatt maskinen foran deg, men det fungerer på nettverket. Helt genialt!

Fjernstyring av maskinen via IPMI.

Da vi endelig var ferdig med dette, gikk resten forholdsvis greit. Vi installerte FreeBSD 8.2 (stable) på ZFS, noe som var litt knot. Det ble da installert på to disker satt opp i ZFS mirror, i all hovedsak det samme som RAID1 (speiling). Da FreeBSD var installert, oppgraderte Jan Egil kjernen, fordi det virket ikke som om den støttet SAS-kontrolleren. Etter hvert fikk vi liv i den, men merkelig nok virker det ikke som den klarer å detektere to av diskene. Den registrerer når man tar de ut av hot-swap skuffene, men i motsetning til de andre diskene, viser den ikke noe enhetsnavn (da0, da1, da2 etc), kun mps0 eller lignende. Vi tror det kan ha noe med driveren å gjøre, og satte maskinen på oppgradering til FreeBSD 9, selv om jeg helst ville kjøre stable. Vi mistenker at driveren er problemet, og håper at det ordner seg når vi fortsetter i morgen.

Tips: Hvis du har et system med redundante strømforsyninger, og hører en høyfrekvent kontinuerlig pipelyd når du skrur på maskinen, så må du forsikre deg om at begge strømforsyningene har strøm. SuperMicro-kabinettet varslet i hvert fall slik om dette. Det kan sikkert skrues av i BIOS-en.

Utviklingen av harddiskene har eksplodert de siste årene. Det er ikke så altfor lenge siden 1 TB-diskene ble introdusert, og nå har man, etter hva jeg vet, opp til 3 TB-disker til forbrukerpriser. Til lagring har jeg per i dag to 500 GB-disker i RAID1 (speiling) internt i Mac Pro-en min, i tillegg til en 500 GB som står uten noe RAID-oppsett inne i maskinen. Nå er diskene smekkfulle med videomateriale, bilder og dokumenter, og endelig har jeg fått mulighet til å gjøre noe med det.

Planen om en lagringsserver ble født for lenge siden, og forrige mandag den 21. februar tok jeg steget og bestilte en maskin med egne komponenter som jeg har satt sammen hos Nextron tidligere. Maskinen består av følgende komponenter:

• Kabinett: Supermicro SuperChassis 825TQ-R700UB
• Hovedkort: Supermicro X8SIU-F
• Prosessor: Intel Xeon Quad-Core – X3450 2.66GHz
• Minne: 2 x SM 4GB DDR3 1333MHz ECC/Reg Dual Rank
• Kontrollerkort: LSI SAS 9211-8i
• Harddisker: 8 x SMG F4EG 2TB 3.5″ + 2 x Samsung SpinPoint F3 500 GB til systemdisker.

Og selvfølgelig småting som CPU-kjøler, litt kabler og diverse, men det ser jeg ikke noen vits med å liste opp her, så dersom det er interessant å vite, får du heller spørre i kommentarfeltet. Planen er å kjøre enten Solaris eller FreeBSD, med filsystemet ZFS, som er et av de mest prestisjetunge filsystemene som finnes i dag. ZFS har i praksis vasket bort all behov for dyrt hardware-RAID (så sant man ikke er ute etter ekstrem ytelse, i så fall har jeg forstått det slik at hardware-RAID fortsatt regjerer). Har du noen tanker om hvilket operativsystem jeg skal bruke, og hvorfor?

Nok tørrprat – i dag fikk jeg maskinen på døren. Jeg kan ikke legge skjul på at jeg har gledet meg som en unge, så dette blir riktig spennende!

Pakken på trallen. Latskap? Neppe. Pakken var 30 kg tung!

Fint pakket med rackskinnene på toppen. Sinnsykt solide skinner!

Fantastisk hvor mye enklere det var å montere rackskinnene på SuperMicro og Dell-maskiner enn det var på Apple Xserve G5-en som vi har… Det var jo et forskningsprosjekt i seg selv. Dette gikk som en lek!

Ferdig montert i racket på rekordtid!

Nå venter jeg bare på de to systemdiskene mine, som angivelig skal sendes fra Komplett sitt lager i morgen. Inntil da, au revoir!

Både undertegnede og kunden sitt utsendte mannskap var relativt skeptiske, og det skal ikke utelukkes at prosjektet fikk et kallenavn lignende «suicide mission». Likevel gikk det overraskende bra. Bildene ble i hvert fall helt greie. Hvis du har lest tidligere innlegg på denne bloggen, så har du kanskje fått med deg at kameraene som står i studio til en av de andre kundene mine, er av typen Panasonic AG-DVX100. I tillegg har vi en beskjeden lydseksjon bestående av en 12-kanals Yamaha plastic fantastic-mikser og et par gamle Fostex-monitorer. Videomonitorene er alle gamle og kun 4:3, og oppsettet er relativt jalla, med en MX70 som hjerne bak det hele. Det i seg selv er jo gale nok.

Nok en gang må jeg understreke hvor fornøyd jeg er med axxent sitt intercomsystem. Fungerer like ypperlig hver gang jeg bruker det. Denne gangen strakk vi kabler en del titalls meter fra kommunikasjonsenheten og ned i salen, hvor vi brukte en y-splitt og splittet ut til det ene kameraet på stativ, og til det håndholdte/dollykameraet. Beltpacken til stativkameraet var seriekoblet videre til neste kamera og til PA-teknikeren. Litt uheldig å bruke samme intercomkanal til all kommunikasjon, men slik går det når man ikke har nok XLR. Det funket egentlig helt greit.

Det er et skummelt bygg vi jobbet i. Inne i studio er det en dør, når man åpner den ser man rett i en betongvegg, og en liten ståldør inn til et slags kott. Her er det flere treluker man kan åpne og se rett ned på scenen. Jeg skal ikke si at jeg, med en mild høydeskrekk, ikke var redd for at de gamle treplankene skulle gi etter da jeg gikk ut på de… Vi satte BNC- og XLR-tromler oppe der i hjørnene og sendte kamera og lyd/intercomsignaler ned slik.

Til PA-lyd ble det besluttet å leie inn en Yamaha LS9 digital mikser med Stagebox. Dette var kanskje en av de bedre avgjørelsene som ble tatt, da mikseren som vanligvis er nede i salen, er mer eller mindre ustabil. PA-teknikeren rutet et separat stereosignal opp til plastikkmikseren i kontrollrommet, og derifra distribuerte vi lyd ut til opptak, streaming og monitoring til regi. Idéelt sett hadde vi hatt splitt og brukt egen TV-tekniker, men man tar hva man har. Lyden ble helt ok på tale, men på musikken ble den kompakt og lite dynamisk.

Lyssituasjonen er jo så som så. Kina-lyskasterne som er fast installasjon i trussene, sprer lyset dårlig, og var plassert mer eller mindre absurd i forhold til vårt bruk, så vi heiste hele trussen noen meter ned, og en av kundens utsendinger justerte lampene så det så greit ut. I tillegg ble det hengt opp et par fresneller bak i hvert hjørne i salen, i tillegg til profilkastere. Lys er spennende. Jeg har ikke så mye peiling på det enda, men det blir artig å lære mer etter hvert!

Streamingen var kanskje en av de mest geniale tingene jeg så under denne produksjonen. Veldig enkelt: FireWire kabel fra innleid DSR-20P tapedeck og inn i en Macbook Pro. Streambox sin software-streamer og en 50 Mbit internettlinje gjorde resten av arbeidet.

Produksjonen gikk stort sett bra, uten noen spesielle brølere fra teknisk side. Flinke fotografer og kjekke folk å jobbe med! (: Bilder kommer.

Jeg gikk nylig til innkjøp av et axxent-system bestående av MS-200, BP-100, K-800 og K-800E, for en kunde. Intercomsystemet er et standard såkalt «party line intercom», og man benytter rett og slett bare vanlig tre-pins XLR-kabel mellom alle enhetene. Fantastisk greit, siden XLR-kabler stort sett er veldig lett tilgjengelig!

Basestasjonen

Hele systemet kom i helt anonyme esker, med modellnavnet trykket på esken. Helt greit pakket. Først ut er kommunikasjonsenheten, hjernen i systemet: axxent MS-200. Rent fysisk ser den stilren og grei ut, den har rack-ører, så man kan feste den i rack hvis man vil det. Den virker litt puslete i konstruksjonen, så det er nok lurt å ha den i en flight hvis man leier det ut eller flytter den mye.

Funksjonsmessig er den rett og slett genial! MS-200 har to separate kanaler. Hver kanal har tre stk hann-XLR utganger bakpå, som man kan koble beltpackene til. I tillegg kan man daisy-chaine / seriekoble beltpackene og andre enheter. Bakpå er også en «line out»-utgang som man kan bruke til.. Tja, hva man vil. Om man vil ha sambandet ut på høyttaler, eller ta det opp, det funker veldig greit! Et minus er strømkabelen. Jeg personlig syns at de godt kunne tatt seg litt plass og heller lagd en inngang til en vanlig eurokabel, enn å lage en ferdig strømkabel som kommer ut fra enheten.

På forsiden har man enkle og intuitive knapper og brytere. Først har man inn/utgang til et industristandard headsett med 4-pins XLR. Deretter har man skruknappen som regulerer volumet i headsettet, etterfulgt av «side tone», som regulerer volumet på mikrofonen på headsettet. Så har man av/på/trykk-for-å-snakke-bryteren. Ved siden av er en bryter som man bruker for å velge hvilke(n) kanal(er) man vil snakke til. Man kan velge A, B eller begge to. «Buzzer» er en fiffig liten funksjon som gjør at dersom du eller noen andre på sambandet trykker på «call»-knappen, lager enhetene en ekkel pipelyd. Sikkert greit for noen, men skal det brukes under produksjoner, må man passe på at denne er skrudd av. «Call»-knappene ved siden av er ganske selvforklarende, det finnes en for hver kanal. Deretter har man mulighet for å koble til sin egen lydkilde, for eksempel programlyd, og regulere volumet på den, og i likhet med headsettet, velge hvilke(n) kanal(er) signalet skal sendes ut på. Til slutt er det av/på knappen.

MS-200 støtter totalt 14 beltpacker, men det finnes andre enheter man kan koble til også. Fast-stasjoner med én kanal, for eksempel. Eller varslingslys som blinker når man trykker inn «call»-knappen.

Beltpacks

Nestemann ut er den noe mindre BP-100, beltpacken. Knappene på denne er også selvforklarende, og du finner ikke noe her som du ikke finner på basestasjonen. Her er «call»-knapp, on/off/PTT (Push To Talk), headsettvolum, mikrofonvolum og «buzzer».

Bakpå har den en standard hunn-XLR for input, en hann-XLR for å sende signalet videre, og en standard 4-pins hann-XLR til headsett. Beltpacken er robust, kanskje litt stor, men ikke sånn at den er til ulempe på noen annen måte enn ren forfengelighet. Dersom man ønsker det, finnes BP-100V, som kan vibrere ved «call», i stedet for å pipe.

Headset

Til slutt er det headsettene, K-800 og K-800E. Det eneste som skiller disse, er at K-800E er enkelt headset, altså kun én øreklokke i stedet for to. Begge headsettene har mikrofonbøyler på. Disse er relativt justerbare. De kan ikke sammenlignes med Clear-Com sine headsett, som forøvrig sikkert koster mye mer også, men de er helt greie. Man kan også justere headsettene etter hodet, det vil si at man kan gjøre de større og mindre i «diameter». Ergonomisk sett er det ikke det beste jeg har vært borti, men sitter man med dette hele dagen, har man råd til å kjøpe seg noe som er mer passende. Disse er robuste, i hardplast, og er ganske behagelige å ha på hodet. Som med de fleste headsett, kan man etter noen timers bruk, merke at den presser mot hodet, og forårsaker lett hodepine, men dette synes jeg ikke er noe stort problem. Det er klar og fin lyd i headsettene. De doble / lukkede headsettene fungerer bra i støyende omgivelser. Lyden er svært klar og fin hele tiden.

Konklusjon

axxent sitt system er relativt billig (sett i forhold til andre produsenter). Intercomsystemet har klar og fin lyd. Det er aldri noen misforståelser om hva som blir sagt. Man har akkurat det man trenger av muligheter, men man må huske på at dette ikke er en intercom-matrise. Skal man ha dette, må man fort opp en del titusen kroner. axxent-intercomen tjener sitt formål, og den gjør det meget godt!

Minus:

• Integrert strømkabel

Pluss:

• Klar og fin lyd
• Billig
• Standard 3-pins XLR og industristandard 4-pins headsett
• Fleksibelt og skalerbart

axxent MS-200, BP-100 og K800(E) får seks av seks stjerner i min bok. Et meget godt kjøp!

Da jeg kom på jobb i  studio første gang, var ting rimelig primitivt. To stoler og et bord nærmere høyre hjørne av rommet, med et digert bakgrunnsbilde som viser Bryggen og Statsraad Lehmkuhl. Tre fattigslige lamper i taket, to råtne mygger hvor en av de hadde dårlig kontakt. Ekkel akustikk og sinnsyk gjenklang, spesielt i de høyere mellomtonene. Og på toppen av det hele: Opptak foregikk direkte på tre Panasonic AG-DVX100 kameraer, med klipp og egentlig alt arbeidet i ettertid. Dette på tross av at det stod en MX-70 bildemikser og diverse mer eller mindre gammelt utstyr i «kontrollrommet» ved siden av.

Gammelt kontrollrom

Første steg var å leie inn et Sony DSR-20P tapedeck, slik at man kunne ta i bruk bildemikseren, og redusere etterarbeidet betydelig. Dette var helt tydelig en suksess. Etter ett opptak var  kunden så fornøyd at de valgte å fortsette med dette. Senere fikk vi tak i et brukt DSR-1500P til en grei pris. Ett poeng til meg, ett poeng mindre til ineffektiviteten. Etter hvert ble det anskaffet nye mikrofoner. Det ble kjøpt inn ett sett med Sennheiser Evolution G2 ENG, i tillegg til at kunden leide ett sett fra meg. Lyden ble bedre, og man slapp knitring og tull.

Etter en god stund med passivitet på innkjøpssiden, fikk jeg godkjenning for å kjøpe inn en tripod-dolly til studio. Jeg gikk for det billigste jeg kunne finne på eBay, som var stakkarslige 400 kroner. Nok en suksess. Tidligere slet vi med å holde interessen oppe, blant annet på grunn av statiske bilder. Nå er ikke dette noe problem lenger. Dollyen i seg selv er ikke noe hokus pokus, ei heller veldig god, men dersom operatøren er stødig og forsiktig, får man gode bilder fra den. Den typen bilder som kan gjøre en samtale i seg selv mer attraktiv!

Den siste investeringen som har blitt gjort, er kanskje den kjekkeste. Det er slutt på walkie-talkies perioden! Etter litt mas og klaging, kjøpte jeg inn et intercomsystem fra fabrikanten axxent. MS-200 kommunikasjonsenhet, fire BP-100 beltpacks, to enkle headset og to doble headset, og 150 meter med skjermet XLR-kabel. Jeg har en del erfaring med systemet fra tidligere, og det er både rimelig og driftssikkert. Jeg og samarbeidspartneren på prosjektet, Joakim / Arricat Productions, tok med oss hele kabelstrømpene som går fra kontrollrommet til kameraene, tilbake til kontoret vårt, og gikk løs på dem. Lange kabelstrømper som det er kabler i allerede, er et herk å jobbe med, forresten! Heldigvis hadde alle tre strømpene råtne, doble uskjermede  XLR-kabler inni seg, som vi skulle ha bort og erstatte med nye. Da var det bare å bruke disse som trekketråd!

Etter litt stress med å få kablene inni strømpene, gikk vi løs på termineringen. En relativt enkel prosess som involverer avisoleringstang, avbitertang, plugger, loddebolt og tinn. Det viste seg å ta litt tid likevel. Hvorfor? Vel.. La oss bare si at vi var litt utrente. Lenge siden sist!

Lodding på gang.

Så – i går var det endelig tid for å installere og teste systemet. Det funket ypperlig, utenom den ene kabelen. Etter litt feilsøking viste det seg at noen har blandet pin 1 og 2 på hann-XLR-pluggen, og selvfølgelig hadde vi ikke med loddebolt. Til å bli gal av! I samme slengen bestemte jeg meg for å omorganisere og koble på nytt hele kontrollrommet, og Joakim og en ansatt i klientfirmaet fant ut at de skulle styre med scenografi, lysdesign og alt som gikk på produksjonsdesign. Siden vi endelig snart skal få oss en videodistribusjonsforsterker, flyttet jeg litt på ting og organiserte det på nytt for å utnytte rommet bedre, og øke produktiviteten, i tillegg til at mulighetene for mannskap i kontrollrommet nå er litt større. Per i dag må vi loope kamerasignalene gjennom monitorene og videre til MX70′en, fordi sistnevnte ikke har outputs for de individuelle kameraene. Nå venter jeg bare på VDAen… Gjerne 16:9-kompatible monitorer… Og et rack. Det hadde vært flott!

Mer eller mindre nåværende oppsett ser du på bildene under:

Bildene under er tatt av Thomas Åsnes.

Refleksjonsnotat prosjekt til fordypning

Prosjektet mitt var å gjøre en full DVD-produksjon av julekonserten til musikklinjen ved BPG. Det innebærer planlegging, filming, klipping, lydredigering, motion graphics og DVD-produksjon. I dette refleksjonsnotatet skal jeg gå kort igjennom selve prosessen som har blitt gjort, og jeg vil også si mine egne meninger om det ferdige resultatet, blant annet hva jeg er fornøyd med og hva som kunne blitt gjort annerledes.

Planleggingsfasen

Jeg fikk ikke så alt for mye tid til å planlegge prosjektet, da det kom ganske brått på. Jeg synes likevel at jeg fikk planlagt prosjektet noenlunde godt nok. Jeg brukte Adobe Illustrator for å lage oversikt over kameraoppsett og koblingsskjemaer for lyd og bilde. Jeg skrev og en liste over alt utstyret jeg hadde med meg.

Se vedlagte filer:

Kameraoppsett.pdf
Kobling_bilde.pdf
Kobling_lyd.pdf
Utstyrsliste.pdf

Produksjonsfasen

Jeg og en venn som hjalp til å filme et av kameraene ankom Korskirken noen timer før arrangementstart. Vi hadde god tid til å rigge opp utstyret og løse uforutsette tekniske utfordringer. Da alt utstyret var rigget opp, gikk jeg gjennom alle ledd og sjekket at de fungerte som de skulle. Det ble kjørt prøveopptak med alle kameraer og lydenheter. Jeg fikk god kontakt med lydteknikerne, og vi avtalte litt i forkant. Under arrangementet filmet jeg med håndholdt kamera, mens assistenten min filmet med kamera på stativ.

Trådløs monitoring fra kamera

Jeg var relativt uforberedt på hva slags innslag som skulle komme, da jeg ikke hadde sett noen av de før arrangementet startet. Jeg vil si at jeg gjorde jobben så bra som forutsetningene tilsa. Jeg komponerte bildene mine ved hjelp av det gyldne snitt, og andre både skrevne og uskrevne regler jeg som kameramann kjenner til. Jeg innser at mitt valg av assistent ikke var det beste alternativet, da han ikke enda har så mye erfaring med kamerabehandling, noe som er avgjørende når man jobber uten bilderegissør.

Det er noen ting jeg er misfornøyd med. Salen var alt for mørk, og burde vært lyssatt bedre. Vi ble nødt til å bruke gain på kameraene for at det skulle bli lysere. Dette tilsvarer ISO på et speilreflekskamera, og gjør derfor at det oppstår støy i bildet. Dette er dog ikke noe jeg kunne ha gjort noe med, siden lyssetting var noen andre sitt ansvarsområde.

Videre burde jeg ha brukt et opptaksformat som gir lengre opptakstid, da noen av kameraene gikk tom for tape akkurat da det var mest nødvendig å ha bilder fra de aktuelle kameraene. Jeg feilberegnet også opptakstiden til DVCAM formatet, noe som resulterte i at jeg måtte bytte kassett i de to viktigste kameraene under opptak. Heldigvis skjedde dette mellom forskjellige innslag, så det gikk til slutt bra.

Lydopptak med Macbook og M-Audio lydgrensesnitt

Lyden var heller ikke noe særlig, dette var en kombinasjon av at lyden var fra PA-mikser, og noen uforutsigbare feil med programvaren opptaket ble utført i. Vi hadde heldigvis satt opp en ekstern harddiskopptaker som backup i tilfelle hovedkilden skulle feile. I tillegg hadde vi en trådløs sender fra lydkortet og inn i et av kameraene, sånn at den samme lyden som kom fra miksebordet også ble tatt opp på tape på kameraet. Dette reddet lyden på flere av innslagene, og jeg er svært fornøyd med at vi valgte å gjøre dette.

Etterproduksjonsfasen

Importering, synkronisering og klipping

Materialet fra tapene ble importert inn i Apple Final Cut Pro (heretter FCP). Kameraene ble synkronisert med hverandre og med de eksterne lydkildene for at alt skulle stemme overens. Da dette var gjort, begynte jeg på klippeprosessen. Jeg valgte bevisst kameravinkler ut ifra regler jeg har lært som bilderegissør. Det var ikke alltid mulig å følge disse reglene, da det iblant var uønskede kamerabevegelser eller motiver i det bildet jeg ønsket å bruke.
Klippingen er det jeg er mest fornøyd med av alt i denne produksjonen. Det har vært tidkrevende og vanskelig å tenke ut alternativer når klippene ikke alltid er som man ønsker de hadde vært, og jeg synes jeg har gjort en god jobb i klippeprosessen.

Klipp i Final Cut Pro

Fargekorrigering, motion graphics, DVD-meny og eksportering/kompresjon

Da jeg var ferdig med å klippe og finpusse på materialet, fargekorrigerte jeg det litt. Jeg brukte FCPs innebygde verktøy ”Color corrector 3-way” for å stille farger, svartnivå, hvitbalanse og diverse andre ting. Jeg brukte en Sony produksjonsmonitor som referansemonitor, og vet derfor at fargene skal være ganske nøyaktige.

Videre tok jeg turen innom Adobe Photoshop for å lage tittelgrafikk. Jeg brukte et bilde jeg hadde tatt av et stearinlys, og eksperimenterte litt med dette. Jeg kom frem til et meget enkelt, men likevel stilrent og pent resultat. Jeg la bildet inn i Apple Motion, og la på to tekstlag; ett for sangnavn og ett for komponist/forfatter. Så lastet jeg disse inn som template i FCP, og la på informasjon for hvert innslag.
Så begynte jeg å jobbe på DVD-menyen. Jeg hadde bestemt meg for å ha en såkalt motion-bakgrunn, en bakgrunn som består av en filmsekvens. Denne lagde jeg i Apple Motion. Jeg fant et bilde på internett som jeg klippet til, redigerte litt og la inn som bakgrunn. Jeg keyframet bakgrunnen sånn at den gikk i ufokus etter hvert som teksten kom frem. Deretter la jeg på overskrift for hver DVD-meny. Jeg bestemte meg for å kjøre litt stil på menyen, og keyframet en slags gnist som tegnet den første bokstaven i ordet.
Jeg synes at dette gav et fint inntrykk av jul. Bildene jeg valgte som bakgrunnsbilder for menyene valgte jeg på grunn av stemningen og fargene. De oransje / rødlige lysene gir julestemning, og det at bildene er tatt på kvelden, gir en slags dempende effekt.

Animering av DVD-meny i Motion.

Da motion-bakgrunnene var ferdig, eksporterte jeg de som referansefiler, i lag med det ferdige produktet (julekonserten) fra FCP. Siden det var mye materiale, valgte jeg å gå igjennom komprimeringsprogrammet Apple Compressor.

Komprimering for DVD i Compressor.

Siste steg var å importere alt materialet inn i Apple DVD Studio Pro (heretter DVDSP) for å sette sammen menyen og brenne DVDen. Siden jeg allerede hadde komprimert prosjektfilene til riktig format, slapp jeg å gjøre dette i DVDSP.
I DVDSP satte jeg inn knapper, linker til undermenyer og forskjellige spor. Jeg endte opp med tre menyer, en hovedmeny som inneholder funksjonalitet for å spille av alt innholdet på DVDen, og to menyer hvor man kan velge hvilket innslag man vil se. Jeg fant ut at en grei måte å velge innslag på var å legge ut miniatyrbilder av de forskjellige innslagene som man da kunne klikke på.
På de to sistnevnte menyene hadde jeg litt problemer med å få til en synlig markering av de forskjellige bildene sånn at man skulle kunne se hvilket innslag man har valgt. Dette løste jeg ved å legge et lag over selve klippene som ble synlig da klippene var markert. Laget lagde jeg i Photoshop.
Etter at alle menyknapper og linker var koblet til et mål, stilte jeg inn hva som skulle skje hvis man trykket på de forskjellige knappene på DVD-spillerens fjernkontroll.

Oppsett av DVD-meny i DVD Studio Pro.

Til slutt testet jeg alle funksjonalitetene på DVDen via en simulering, og så brente jeg prosjektet til DVD.
Jeg ble ikke fornøyd med DVD-menyen. Funksjonaliteten var som forventet, ganske grei, selv om den har et par små uforklarlige oppførsler. Det var først og fremst utseendet jeg ikke ble fornøyd med. Det ble seende litt rotete ut, og jeg føler ikke at de forskjellige elementene var i harmoni med hverandre. Jeg tror at et annet bakgrunnsvalg kunne hjulpet mye på. Det er mange forstyrrende elementer i selve bakgrunnen som er med på å stjele oppmerksomhet fra selve menyvalgene.

Min kommentar

Alt i alt er jeg sånn passe fornøyd med prosjektet mitt. Jeg har mine områder der jeg er god og kan mine saker, og så er det områder jeg ikke er så god på, da særlig design og layout. Jeg synes produktet generelt holder en høy standard, og jeg er fornøyd med å ha klart å gjøre en såpass stor jobb på så kort tid. Jeg innser at jeg tok meg vann over hodet da jeg bestemte meg for å lage DVD-meny, men det var veldig verdt erfaringen. I dette prosjektet har jeg vært innom nesten hele Apple Final Cut Studio 2, en fullkommen programvarepakke for alt innen film og video, og jeg har lært utrolig mye nytt om både programmene og om video generelt. Jeg har også blitt bedre kjent med Adobe Illustrator. Alt jeg har lært med dette prosjektet er kunnskap som uten tvil er verdt å ha med seg videre på veien.